......30-åring gjennomgikk Martinus en dyptgående innvielse som åpnet for permanent kosmisk bevissthet – han så inn i det levende universets allkjærlighet og logikk og fikk innsikt i hvordan verdensaltet hviler på helt bestemte, urokkelige kosmiske lover og prinsipper. Han så bl.a. hvordan hvert enkelt levende vesen gjennom liv etter liv samler erfaringer og som følge av dette utvikles mot stadig høyere tilværelsesplan.

….Før denne opplevelsen var han relativt ubelest, men resten av livet hadde han direkte kontakt med både kunnskap og visdom gjennom sin kosmiske bevissthet.Vi lever i en tid med prøvelser og utfordringer, mange føler utrygghet pga. store forandringer – i seg selv og i omgivelsene. Men på bakgrunn av lidelseserfaringene i kampen for tilværelsen utvikles etter hvert en balanse mellom en høyere intelligens- og følelsesevne. Veksten og harmonien mellom disse evnene åpner for større kontakt med intuisjonen.

I overgangsfasen mellom dyreriket og "det ferdig utviklede menneskeriket" lever vi, ifølge Martinus, med to motsatte moralske leveregler. I midten av dyreriket kulminerer det drepende prinsipp med "enhver er seg selv nærmest". I framtidens fullkomne menneskerike vil nestekjærligheten med "enhver er sin neste nærmest" kulminere. Denne overgangen, som vi jordmennesker – sårede flyktninger mellom to riker – befinner oss i, beskriver Martinus som fødselsveene til dette menneskeriket.Og en slik prosess går jo ikke smertefritt. Men midt i denne forvandlingen er det også stadig sterkere "lyskrefter" som trenger seg fram hos mange mennesker. Vi ser en økende interesse for eksistensielle spørsmål, økologi, vitenskap og kunst, kommunikasjon og samarbeid på tvers av landegrensene, menneskerettigheter og ikke minst en voksende kjærlighet for våre dyr – for å nevne noe.